Skråblikk fra ståtribunene…

Vålerengens Idrettsforening har siden fødselen tilbake i 1913 og fram til i dag vært en av de mest fargerike, omtalte og populære fotballklubbene i landet – og vil trolig være det i all fremtid. Alle, selv om noen benekter det, har et forhold til og mener noe om klubben. På godt eller på vondt. Sportslig suksess har det vært så som så med og selv om klubben har et ganske godt tak på publikum har man heller aldri vært bortskjemt med rekordene der heller. Men som ung og fotballinteressert i Oslo på den tiden fotball, og spesielt stående supportere, fortsatt ikke var stuerent ble allikevel Vålerenga et naturlig valg. Klubben hadde de minst stuerene supporterne av alle – skulle ikke forundre meg om det påvirket valget en smule – og var vel på ingen måte en klubb som ble omtalt som et mønsterbruk ellers heller. Mye er opplevd fra tribuneplass og for å kunne forstå hvor godt vi egentlig har det i dag bør man vite litt om klubbens nyere historie. En kort oppsummering fra og med 1990 til og med gullsesongen 2005 finner du her.

Gullalderen på 80-tallet var et tilbakelagt kapittel og et nytt decennie farget i rødt og blått sto for døren. Slik tenkte i det minste optimistene blant oss…

1990 – Nedrykk etter fjorten år i toppserien
Bohinen dro til Sveits og legenden Dorian Stefan ble handlet inn. Men selv med Snapper’n tilbake var laget var ikke bra nok for den daværende 1. divisjon. Det gikk som det måtte gå. Fjorårets jubelscener etter den avgjørende kvalkampen på Hamar ble erstattet med nedrykk og tran i Moss uten at Olle Nordin kunne forhindre det da han entret brakkene på Valle rett fra tre strake i Italia VM.

1991 – Opp som en ståpikk, bare nesten dessverre
Klanens buttens og trøyer med teksten Opp som en Ståpikk var sesongens motto. Ishockeyen hadde tatt over hegemoniet på Sotahjørnet og det var helt naturlig at en kamp på is med skøyter på samlet fem tusen tilskuere mens en kamp med skruknotter og Thomas Gill i målet samlet rett i overkant av firesifret antall. Vi var på tur med Olles Army, vi skulle rykke opp igjen, bønda skulle ikke hindre oss, men i siste bortekamp mot Bryne forsvant dessverre alt håp for en snarlig retur til det som nå het Tippeligaen. Året avsluttes med at Henning Berg går til Lillestrøm…

1992 – Ett nødskrik fra det dypeste mørke
Fredrikstad har klart det, Sandefjord og Odd har klart det gjennom diverse sammenslåinger og Lyn har vel klart det. Hva da? Jo, å finne veien tilbake til det gode selskap etter å ha vært nede på tredje høyeste nivå i divisjonssystemet. Ville Vålerenga ha klart det hvis det ikke hadde blitt to mål av Pitbull Terje, 0-3, borteseier og ville jubelscener på Tønsberg Gressbane en oktoberdag for tretten år siden? Samtidig var vi avhengige av at Tromsdalen slo Odd (i en kamp begge lag ville holdt seg i 1. div. med uavgjort – så sant ikke vi vant med fire mål eller mer) i siste serierunde? Heldigvis et hypotetisk spørsmål…

1993 – Opp som en ståpikk, på ordentlig
Espen Haug debuterer på Bislett med ekte hattrick mot Mjøndalen og ender etter hvert med 16 scoringer fra sin sentrale midtbaneposisjon. Frank Mathisen tar over etter Espen Strømme som sisteskanse og med Vidar Davidsen som ny trener ender det hele med opprykk til Tippeligaen. Ville jubelscener, en oktoberdag, Tønsberg Gressbane. Høres det kjent ut? Vel, litt annerledes med tanke på at nå var det kamper mot Rosenborg, Brann og Lillestrøm fremfor Djerv 1919, Sunndal og Strømmen som ble resultatet.

1994 – Vi rykker aldri ned
Med minimale forsterkninger som Jan Erlend Kruse og Kjell Sture Jensen og litt større forsterkninger som Tore Krogstad, Morten Kihle og Fredrik Kjølner var vi klare for Tippeliga og Ullevål som hjemmebane. Arild Tønnesen tjente også til sitt daglige brød i klubben, dog prioriterte han Ringnes foran Enga når anledningen bød seg. Det gikk ikke bra i begynnelsen men det snudde da Davidsen spilte ut sin joker, nemlig ved å omskolere Knut Aga Jr fra back til spiss. Ikke spesielt imponerende sesong, men vi holdt oss da til slutt.

1995 – Gode spillerkjøp, verre med betalinga
Vålerenga satset friskt og hentet inn spillere som Kent Bergersen, Bjørn Arild Levernes og Dag Riisnæs i forkant av sesongoppkjøringen. Fornuftig å forsterke stallen ettersom vi var veldig nære nedrykk året før, men der stoppet vel også fornuften. Penger til å betale med fantes ikke og etter hvert som ubetalte regninger dukka opp i brakka på Valle viste det seg at vi hadde en gjeld på datidens utrolige åtte millioner kroner. En redningsaksjon i regi av bl.a Jon Nordbrekken fikset det økonomiske og på banen var det ikke nedrykk som gjaldt men et håp om en plass i Europa. Seier på Åråsen og mot Rosenborg var høydepunkter som gjorde livet verdt å leve.

1996 – Vi var ikke for gode til å rykke ned…
”Jeg er ikke bekymret, vi skaper masse sjanser” gjentok Vidar Davidsen til det kjedsommelige. Papirarbeidet på Valle var som det pleide og vi ble trukket ett poeng da Juro Kuvicek spilte uten å ha papirene i orden, men det skal vel legges til at Kongsvingers ankesak og forbundets behandling luktet en smule. Med Super Musa og Bøffel Kenneth på topp og en Kent Bergersen på tampen av karrieren og vel så det ble det aldri orden på sakene selv om alle var enige om at vi var for gode til å rykke ned. Det skulle det vise seg at vi ikke var og Kjell Roar Kaasa snudde serieavslutningen til fordel for Stabæk og sendte oss ned i siste serierunde.

1997 – Var det noe vi ikke fikk til denne sesongen?
Investorer som Ola Mæhle og Øystein Stray Spetalen gjorde det mulig å fortsette med et Tippeligabudsjett i 1. divisjon. Og det skulle vise seg at det ville gå bra. Snaue to tusen tilreisende så en skuffende premiere i Sarpsborg men så snudde det. Kjøpet av vårt gamle hatobjekt Kjell Roar Kaasa ble en suksess og sammen med Espen Musæus som på nytt hadde sett lyset ble en rekke mål den riktige veien noe å juble for på Store Stå.. En stor 17 åring fra Lørenskog kom på sommeren og scoret likeså godt tre i semifinalen mot Viking. Håvard Lunde var faktisk god. Brann ble rundspilt etter alle kunstens regler og sendt hodestups ut av cupen foran 19 000 på Bislett. Opprykket ble tidlig klart og prikken over i-en ble satt med klubbens første tittel på tolv år da Strømsgodset ble slått 4-2 i Cupfinalen. En minneverdig sesong, faktisk en av beste i nyere tid.

1998 – Opphentingen i Istanbul setter punktum for høstens snuoperasjon
Lars Tjernås var hentet inn som likestilt trener sammen med Davidsen foran fjorårssesongen og alle forstod da at Davidsens dager var talte. Likevel litt spesielt å kvitte seg med treneren etter opprykk og Norgesmesterskap men nå var altså Tjernås sjef alene. Vålerenga var tippet høyt oppe, noe som var litt merkelig da laget var omtrent identisk med det som rykket ned to år i forveien. I tillegg ble John Carew rammet av kyssesyken. Kanskje var det kjøpet av Pascal Simpson og hans entré på krykker som gjorde oss til outsidere i medias øyne? Tjernås ble ikke sjef så lenge, da vi i august lå håpløst fortapt nederst på tabellen kom ingen ringere enn Egil Roger Olsen og reddet oss. Vi nektet å tape den høsten og det inkluderte også kampene i Europa. For de av oss som var der vil snuoperasjonen i Istanbul alltid bli husket som noe av det største noensinne. Tretti tusen relativt høylydte tyrkere ble etter hvert ganske så arge da Haraldsen, Kaasa og Carew snudde 0-3 til 3-3 og videre avansement i tidenes siste utgave av Cupvinnercupen.

1999 – Redningen kom på utlån fra Lillestrøm
Tre og et halvt tusen Vålerenga tilhengere fikk se Mikko Kaven debutere mellom stengene for Oslos Stolthet. Det ble ingen suksess verken for ham eller resten av laget på Stamford Bridge. Det ble ikke resten av sesongen heller. Drillo ble for mye ”landslagssjef” med mindre tilstedeværelse på treningsfeltet og halvveis i sesongen reiste han og Tjernås til Wimbledon. Knut Arild Løberg tok over treneransvaret ut sesongen og vi hadde stabil kurs mot nedrykk. Ny redningsaksjon igangsettes og mannen som skal redde oss denne gangen kommer på utlån fra Lillestrøm og heter Mamadou Diallo. Bøflene går av hengslene, det er lite populært der nede å hjelpe Vålerenga med å holde plassen i Tippeligaen. Stort blidere blir de ikke da nevnte Diallo scorer to ganger mot dem i en livsviktig 3-1 seier på Bislett og avslutter med å løpe tretti meter bort til sitt gamle publikum for å feire.

2000 – Ned igjen med Tom Nordli
Han fnyser av salat og ga oss alle en optimisme vi ikke hadde opplevd på noen år med festfotball og 4-1 seier mot Tromsø i premieren. Kjetil Rekdal var hentet inn og dette skulle bli sesongen hvor vi tok steget mot toppen. Vel, det gjorde vi ikke. Foran 20 000 på tribunene reddet vi oss fra direkte nedrykk mot Start i siste serierunde og Sogndal skulle det være umulig å tape mot i kvalifiseringen. Men med Mikko Kaven i mål var ingenting umulig. Spesielt imponerende var plasseringen hans tre meter bak dødlinja og nesten oppe i Cola svingen da saftkokeran scoret sitt første mål i returkampen på Ullevål. 2-2 hjemme etter 1-1 på Fosshaugane sendte oss ned. Som vanlig nok med interne stridigheter i klubben og dette året var det en såpeoperaliknende maktkamp mellom ”kapitalistene” anført av Øystein Stray Spetalen mot ”sosialistene” med bl.a Anders Krystad i front som var beholdningen. ”Klubben styres etter prinsippene i Maos Lille Røde” og ”Varen er levert – den heter førstedivisjon og Mandalskameratene” var noen av sitatene som ble servert foran åpent kamera. Merkelig at det ble vanskelig å lykkes på banen under slike forhold…

2001 – Rekdal tar over og rykker opp igjen
Det er ikke uvanlig å sparke fotballtrenere. Dog er det litt uvanlig å gjøre det i mars måned. Maktkampen fra forrige sesong fortsatte og endte til slutt med seier til Spetalen & Co. Penger til en ny runde med eliteseriesatsning i 1. divisjon ble sikret og Nordli måtte ta sin hatt og gå. Med et minst like bra lag som året i forveien hadde det nesten vært en større prestasjon å ikke rykke opp enn å gjøre det. Vi ledet praktisk talt fra start til mål og oppholdet der nede ble igjen så kort som mulig.

2002 – Norgesmestere
Litt rart å ikke være innblandet i nedrykksstriden, nærmest kjedelig. Men cupen ble vår beholdning denne sesongen. Arbeidsjernet Tobias Grahn hadde ankommet fra Sverige og (uten noen sammenheng whatsoewer) hadde Rekdal fått en grei struktur på det defensive. Bjørn Arild Levernes avslutter sin karriere med å bli matchvinner i Cupfinalen og stort bedre kan vel ikke en sesong avsluttes verken for spillere eller supportere?

2003 – Seks minutter unna… hva var vi egentlig seks minutter unna?
Kjedelig uten nedrykksstrid? De som måtte mene det hadde det garantert ikke kjedelig dette året. Vi tok dårlig med poeng men noen viktige ble det mot slutten av sesongen, bl.a ved hjelp av Morten Berre to minutter på overtid på Bryne Stadion da 1-3 ble snudd til seier 4-3. Tap mot Lyn i nest siste og Brann i siste serierunde gjorde ikke noe, de andre resultatene sørget for at vi havnet på sikker plass med et nødskrik. Men vent litt. Hvorfor går Brann Stadion av hengslene fem minutter etter kampslutt? Tromsø har utliknet mot Rosenborg og vi må spille kvalifisering. Sandefjord med Tom Nordli ved roret skal vi slå ni av ti ganger. Den første kampen spilles på Tønsberg Gressbane, den banen har forresten forandret seg fælt siden sist, og ender målløs. Returkamp innendørs i Vallhall. Vi ligger under, utlikner, tar ledelsen, mister den, ligger under og så utlikner igjen. Alt i løpet av 45 minutter i en fotballkamp som inneholder det meste. I andre omgang uteblir målene og med seks minutter igjen å spille står det fortsatt 3-3 og vi er på god vei ned. Frispark i tverrliggeren, returen heades foran mål og vips så er det vi som skal spille Tippeliga også i 2004. Elleville jubelscener, faktisk tror jeg Geir Ellefsen også jublet der han fulgte enkelte av oss med argusøyne fra sin plass på indre bane. Tolvte plass og kvalik hadde kostet oss bra med kroner, gjelden Fredriksen likeså godt slettet var på over 30 millioner kroner men fremdeles manglet Vålerengens Idrettsforening egenkapital for å kunne få fornyet profflisensen. Egenkapitalen ordnet seg og laget fulgte opp med avansement i UEFA cupen. Lars Bohinens siste spark i sin aktive karriere endte i nettmaskene under straffesparkkonkurransen på en falleferdig fotballarena i Krakow. Hva vi egentlig var seks minutter unna den lørdagen i Vallhall er det nesten så man ikke tør å tenke på…

2004 – Gode sommerkjøp og på høsten kjemper vi om noe ukjent
Det så ut som om det skulle bli nok en kjedelig sesong, med andre ord ingen kamp for å unngå nedrykk. Så kom det to kjøp i juli måned. En tredjekeeper fra Manchester City som nettopp hadde blitt vraka i Rosenborg og en skada sønn av en alkoholiker som de med hukommelse mente hadde vært god en gang i tiden. Hva Håkon Schwabe gjorde med Iversen er fortsatt et åpent spørsmål, men ingen dopingtester var positive så vidt vi vet. Arason gjorde det meste selv, faktisk var han mye bedre enn den forrige Skandinaviske keeperen vi kjøpte. Man måtte klype seg i armen da Brocken dundret inn frisparket på Lerkendal som et av våre fire mål i 4-1 seieren der oppe. Mot Sogndal var vi plutselig i førerposisjon og 19 000 kom på Ullevål for å se oss kaste bort den sjansen etter en målløs kamp. Vi vant på Hamar og trønderne vant i Bodø. Det var i siste serierunde alt skulle avgjøres. Fullsatt Ullevål. Fullsatt Lerkendal. Vålerenga mot Stabæk. Rosenborg, norske seriemestere 12 år på rad, mot FC Lyn Oslo. Det endte med jubel for Stabæk og Lyn. Litt jubel for Rosenborg også. Vi vant 3-0 hjemme, greit nok og jubel blant de tilreisende fra Bærum. Lyn tapte 4-1 borte og jubel fra de tilreisende fra Oslo. Gullet havnet i Trondheim nok en gang. Men fy faen hvor stort det var i de seks minuttene Vålerengens Idrettsforening hadde seriegullet i lomma helt på slutten av andre omgang. Sølv er nederlag spør du meg men det var delte meninger om det utover kvelden. Vi trofaste fotballpøbler måtte vente et helt år før vi kunne ta fullstendig av…

2005 – Rosenborgs seiersrekke brytes, Vålerenga norske seriemestere!
Vi spiller drittfotball. Vi vinner. Vi leder ikke serien, det gjør nemlig nykommeren Start med vår gamle bekjente Tom Nordli på trenerbenken. Etter hvert blir vi gode, det dumme er at Start fortsatt er gode. Så taper sørlendingene litt terreng samtidig som Bohemene fra Oslo Øst bedrer sine prestasjoner. Vi vinner 4-0 i Fredrikstad, leder serien og splitte mine bramseil, til og med Ivar Hoff tror vi skal vinne. Etter det er vi ikke så gode. Seriefinalen der nede på Sørlandet ender med latterliggjørelse og det meste synes tapt. Vi er elendige på slutten. Det samme er Start. Det samme er Lyn. Det samme er Lillestrøm. Det samme er Viking. En lørdags ettermiddag i slutten av oktober fyller Oslos Fineste en dobbeltdekker med Skien og gode gamle Falkum Stadion som reisemål. Kortversjonen: Bra reise ned. Greit på pub. Fredrikstad tar ledelsen i Kristiansand. Odd scorer mot oss. Vi utlikner. Vi tar ledelsen 2-1. Fredrikstad øker sin ledelse til 2-0. Pause og selv de mest innbitte pessimistene har trua på gull. Men så. Start reduserer. Odd utlikner. Det er en hel haug med minutter igjen å spille. Jeg holder på å omkomme. Start utlikner til 2-2, nei forresten det gjør dem ikke da målet er annullert for offside. Fredrikstad øker til 3-1. Kampen i Kristiansand er ferdig. Odd bytter like mange spillere som oss og plutselig er Oslos Stolthet Vålerengens Idrettsforening norske seriemestere. Vi har brutt trøndernes seiersrekke. Vi er Norges beste fotballag. Banen er stormet for lenge siden og følelsene som får sitt utspill på det som nå heter Odd Stadion kan ikke beskrives med ord. Takk skal dere ha alle sammen. Spillere, supportere, tillitsvalgte og spillere. Ingen nevnt, ingen glemt. Vel noen må nevnes. Kjetil Rekdal, takk skal du ha. Opprykk, Norgesmesterskap, Sølv og Gull var hva du ga oss. Kritikk var stort sett det du fikk tilbake. Kjetil Siem, takk skal du ha. Du endret regnskap på pølsepapir og administrativt kaos til orden fremtidsplanlegging, og det samtidig som du forsterka sjela i klubben. Sistnevnte er det sikkert delte meninger om, men takk skal du ha Steffen Iversen. Vi bør være store nok til å erkjenne at uten deg hadde vi ikke tatt seriesølv og seriegull de to siste årene.

Hva nå? Kan noe bli større enn dette? Vil resten av livet mitt bare bli et gedigent antiklimaks? Det er opp til deg det Vålerenga. Måtte vi leve lykkelig alle våre dager til døden skiller oss ad. Min død altså.

This entry was posted on Saturday, November 21st, 2009 at 23:53 and is filed under På banen, På tribunen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.