Om Iskoboys.

Begynnelsen

Supportermiljøet rundt Vålerenga har vært en trendskaper når det gjelder supporterkultur i Norge. Siden den første spede organiseringen på starten av 80-tallet og fram til i dag har klubbens tilhengere vært blant de første til å innføre alt fra vokal tribunestøtte til organiserte reiser og supportereffekter. Noe annet som uten avbrekk har vært knyttet til miljøet gjennom alle disse årene har vært fyll og fanteri. Vålerengas tilhengere innførte både det positive og negative rundt tribunekulturen i Norge. På 80-tallet og i perioden etter stiftelsen av den uavhengige supporterklubben Klanen i 1991 var det som hendte av krangling, slossing og hærverk udelt knyttet opp mot supportermiljøet som en helhet. Da antall mennesker i miljøet/medlemmer økte på starten av 90-tallet ble selve supporterklubben (Klanen) mer stueren samtidig som det oppsto forskjellige miljøer innad i og på siden av den uavhengige supporterklubben. Regler og påpakk om alt fra røyking til mer forsiktig feiring ved scoringer gjorde sitt til at noen av de forskjellige miljøene gjennom 90-tallet lengtet tilbake til ”gode gamle dager”, noe som også innebar et mer liberalt syn på det som majoriteten så på som uheldig eller uakseptabel oppførsel. Alle mulige personer var tilknyttet disse miljøene og selv om koblingen til de høyreekstreme miljøene ikke var tatt helt ut av løse lufta fikk dette ufortjent stor oppmerksomhet både i media og klubb. Bråk, fyll og slossing var det hver eneste sesong. Media elsket det og skrev side opp og side ned selv om ti år med Vålerenga på 90-tallet neppe kom i nærheten av en heftig helg i julebordsesongen når det gjelder voldsepisoder. Hendelser som huskes er slagsmål med sigøynere på Otta, urinering på Tom Lund statuen utenfor Åråsen og påfølgende slossing med politiet, rasering av russebiler i Kristiansand, ishockey i Karlstad og stort sett alle kamper mot Brann med prikken over i-en da TV2 nyhetene kjørte reprise tre ganger daglig etter at et slagsmål på ståtribunen der borte ble fanget av kanalens kameraer. Det første alternative supportermiljøet i Vålerenga dukket opp allerede i 1995. Da Klanen ble stiftet fire år tidligere var det riktig nok full oppslutning rundt målet om å få det hele inn i litt mer sømmelige former enn før. Men to tusen medlemmer og flere moralistaksjoner senere synes mange at det hele hadde blitt litt vel stuerent. Miljøet rundt Stedet i Torggata gikk sammen om å kjøpe en buss som ble malt blå. Blåbussen ble raskt et begrep i det ganske land og minnene vil være med oss til evig tid.

Enga Casuals blir til

Vanlig, litt pent kledde fotballsupportere, casuals om du vil, hadde etter hvert blitt et vanlig innslag på tribunene rundt om i Europa og da først og fremst i Storbritannia. Vålerengas supportere hadde vært først ute med det meste innen norsk tribunekultur og dette fenomenet skulle ikke bli noe unntak. Rett før århundreskiftet beveget enkeltpersoner fra diverse alternative miljøer innen Klanen seg raskt mot denne formen for tribunekultur og supportermentalitet. Gjennom en nettside og diverse presseoppslag året etter i forbindelse med en bortekamp mot Brann var Enga Casuals plutselig noe alle hadde hørt om.
De to neste årene møter EC på skepsis innad i Vålerenga miljøet. Skepsisen kommer ikke bare fra klubben og den lovlydige majoriteten av supportere, men også fra andre alternative grupperinger. Utviklingen går trått og det hører med til sjeldenhetene at man mønstrer et tosifret antall til kampene.
Men så skjer det noe og fra 2002 øker andelen casuals blant Vålerengas supportere. Flere og flere synes å gå lei av høflig applaus, krav til blått antrekk og koseprat som stadig økte i omfang på Vestbredden. Borte var Store Stå og store deler av fundamentet Klanen var tuftet på. Miljøet rundt EC ble større og det samme gjaldt for de andre alternative grupperingene i supportermiljøet, noe Ultras Oslo er et godt eksempel på. Det navnløse miljøet som i 2003 etablerte seg på F/G i kolasvingen var i realiteten flere mer eller mindre alternative grupperinger som fant hverandre. Sammen ønsket vi å få mentaliteten og engasjementet tilbake på tribunene under Vålerengas kamper og snart kom flere til, blant annet Unge Enga og Oslobajass. Kolasvingen ble nærmest over natta den livligste og mest utagerende tribunen på Ullevaal. Den økte tilslutningen rundt EC resulterer etter hvert i et godt sammensveiset miljø og deretter et firma som står opp for klubb, by og sist men ikke minst hverandre og alle andre Vålerenga tilhengere.

Storhetstid på banen, på tribunene og i gatene

På starten av 2005 sesongen befant det seg i overkant av tretti personer i det som kunne kalles den harde kjernen i Enga Casuals. Supportermentaliteten og den alternative måten å støtte klubben på viste seg å være tiltalende for flere av Vålerengas tilhengere. Stadig flere ble en del av miljøet og EC ble et mektig og viktig innslag i supportermiljøet. Til seriefinalen i Skien det året organiserte EC billettoppkjøp og busstur og de syttifem plassene forsvant på rekordtid. Tolv sekunder etter kampslutt var de samme syttifem ute på gresset og deretter fulgte tusenvis av jublende supportere.

Iskoboys som etter hver ble det vanligste navnet på firmaet mønstret nå på gode dager godt over femti personer og inkluderer man de Vålerengatilhengerne med nær tilknytning til EC var antallet tresifret. Menneskene i miljøet kjennes igjen ved at de ikke bruker eller bruker minimalt med supportereffekter og at de fleste er kledd i tradisjonelle designerklær fra fabrikkanter som Stone Island, Burberry, Hacket og Lacoste. Den store lidenskapen for alle er – til tross for hva presse, klubb og politi forsøker å innbille deg – verdens mest populære idrett, nemlig fotball. For en del er også det å vise seg frem og ta seg friheter i byer Vålerenga besøker en viktig ingrediens i hverdagen. En gang i mellom ender det med nevekamp og da nesten uten unntak med likesinnede fra andre klubber og byer.

Oslo og Bergen konkurrerer på banen gjennom klubbene Vålerenga og Brann, på tribunen gjennom sine syngende supportere og tifogrupper og på gatene gjennom sine casuals miljøer. Det er hos de to nevnte klubbene vi finner landets to største casuals grupperinger eller firmaer som det også kalles. Når Oslo og Bergen møtes er det sjelden viljen det står på i forhold til utenomsportslig aktiviteter før og etter klubbene møtes til dyst på banen. Eller når man ved en tilfeldighet treffer på hverandre i småsteder som for eksempel Mjøndalen. Det finnes i dag tilsvarende miljøer også rundt klubber som Start, Hamarkameratene, Strømsgodset, Tromsø, Fredrikstad, Tromsø, Rosenborg og Lillestrøm.

Turbulent forhold til deler av Vålerengafamilien

Størrelsen på miljøet har holdt seg noenlunde stabilt de siste årene. Like stabilt har ikke forholdet klubbens supportere seg i mellom holdt seg. Innad i det gjennomsnittlige Klanmiljøet har skepsisen vært stor gjennom årene. Stilen og mentaliteten er noe ukjent for den vanlige norske fortballtilskuer som ikke er oppdatert nok til å vite at dette er et helt normalt innslag på tribunene stort sett over alt ellers i Europa. For tre-fire år siden utviklet det seg en tystermentalitet blant en stor del av Vålerengas tilhengere nærmest uten sidestykke i norsk eller internasjonal supporterkultur. Dette var så fjernt det var mulig å komme fra de verdiene som gjennom årene har blitt dyrket på Bislett, Jordal og Ullevaals tribuner.

Mange klubber har større splid blant sine supportere enn det Vålerenga har, men når det er kamp fungerer de som en enhet og står samlet bak laget på banen og for hverandre på tribunen. Hos Oslos Stolthet er det ikke slik det har fungert de siste årene. Deler av supporterne til dels boikotter sanger som ”feil personer” drar i gang og kritikk mot alt fra flagg til hopping og farge på hodeplagg er snarere regelen enn unntaket. Vel, dette er bagateller sammenliknet med det å peke ut medsupportere til politiet og fremprovosere utkastelse, arrestasjon og utestengelse av sine egne. Andre alternative miljøer i supportermassen ser på Iskoboys med langt blidere øyne og omgås hverandre både til daglig og på kampdagene. Selv om ulikhetene sikkert er mange er det en ting som er sikkert. Når det kommer til det grunnleggende synet på fotballen og fotballens supportere er vi allierte og forkjempere for samme sak.

Pressens stadige koblinger til rasisme og/eller nazisme er nå endelig et saga blott, mer enn femten år etter at de siste båndene forsvant i den sammenblandingen. Faktisk er de alternative miljøene som Iskoboys og tidligere Unge Enga de eneste med et innslag av folk som ikke er tredjegenerasjons nordmenn. Klanen er motstander av rasisme på papiret og har dette nedelt i sine statutter, men det er kanskje ikke så vanskelig å leve opp til det i et miljø bestående utelukkende av etnisk norske mennesker. Når det de siste årene har dukket opp miljøer som også består av mennesker fra sydligere breddegrader blir det straks vanskeligere å være tolerant. Det skulle ikke komme som noen overraskelse på noen at folk med an annen bakgrunn og oppvekst enn den tradisjonelle norske kan ha en litt annen væremåte og temperament enn Ola Dunk men da blir teorien i klubbens og Klanens filosofi og statutter plutselig vanskelig å leve opp til. Men det ser vel bra ut på papiret…

Trakassering
Politiet har sett seg ut de pent kledde som sin hovedfiende i forbindelse med klubbens fotballkamper. Uten å gå i detalj har det ved en rekke anledninger de siste årene blitt stilt store spørsmålstegn ved ordensmaktens fremgangsmåter. Stikkordene er gjentatte krav om identifisering, utplassering av uniformerte tjenestemenn praktisk talt ved siden av det de anser som suspekte personer og i løpet av de siste årene har flere hundre supportere måttet tilbringe flere timer på glattcelle uten å ha gjort en flue fortred og uten en forklaring i etterkant.

Vålerenga Fotball ønsker sikkert det beste for alle tilskuerne på Ullevål men bommer totalt når de følger opp denne trakasseringen ved blant annet å praktisere en utestengelsepolitikk som i beste fall baserer seg på mistanker og rykter. I den senere tid har klubbens supporterpolitikk endret seg fra ille til katastrofal.

Når iskoboys.com så dagens lys for fire år siden skrev vi som følger:

Det mest skuffende er at Klanen heller ikke fungerer som talerør for de trakasserte supporterne i denne sammenhengen. Medieuttalelser gir heller inntrykket av at det faktisk snarere er tvert i mot. Det skulle være unødvendig å minne sentrale personer i Klanmiljøet om at vi bare behøver å gå noen år tilbake for å erindre at dette var måten politiet behandlet stort sett alle klubbens tilhengere på. Nå som ordensmakten lar majoriteten i fred og kun konsentrerer seg om mindre miljøer innad i supporterskaren virker det som om historien er glemt. Samtidig ser holdningen ut til å være at så lenge de ikke plager meg og mine er det ingen grunn til å protestere. Hvem tror dere er neste gruppe ut dersom onkel politi skulle klare å splitte eller ødelegge miljøene de nå har siktet seg inn i mot? Om noen år er kanskje du og dine kamerater de utvalgte?

Til ettertanke siteres den uforglemmelige advarselen fra den tyske teologen Martin Niemoller:

Da de tok kommunistene sa jeg ingenting,
for jeg var ikke kommunist.
Så tok de jødene, men jeg sa ingenting,
for jeg var ikke jøde.
Så tok de fagforeningsfolkene, men jeg sa ingenting,
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Så tok de katolikkene, men jeg sa ingenting,
for jeg var protestant.
Så tok de meg, og da var det ingen igjen
som kunne protestere.

Med årets sesong friskt i minnet skulle vel de fleste nå forstå hva vi mente den gang.

KAN’KE STOPPE OSS

VI ER VÅL’ENGA SUPPORTERS

–>

This entry was posted on Monday, February 8th, 2010 at 09:30 and is filed under På tribunen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.